Inkretiner stimulerer bukspyttkjertelen i kroppen til økt produksjon av insulin og redusert produksjon av glukagon, i sum fører dette til reduksjon av kroppens blodsukkernivåer. Det som skiller inkretiner fra andre blodsukkersenkende midler, er at de kun virker når man har spist.

GLP-1-analoger er ikke anbefalt ved alvorlig KNS, da de kan, grunnet sin kjente bivirkning i form av kvalme, øke risikoen for oppkast og dehydrering og dermed forverring av nyresvikten, spesielt ved akutt sykdom.

DPP-4-hemmere er generelt godt tolerert og har få bivirkninger. DPP-4-hemmere brukes som tilleggsbehandling i kombinasjon med metformin, SU, pioglitazon og insulin. Det kan også brukes som eneste behandling dersom pasienten som ikke tåler metformin. DPP-4 hemmere i kombinasjon med metformin ser ikke ut til å øke risikoen for episoder med lavt blodsukker, men det ses noe hyppigere når man kombinerer SU og insulinbehandling. Hvis pasienten opplever episoder med lavt blodsukker, reduserer man på SU og insulindose. Den blodsukkersenkende effekten av DPP-4-hemmere er sammenlignbar med SU-preparater. DPP-4-hemmere kan senke HbA1c inntil 0,5-1,3 %, avhengig av utgangsverdien av HbA1c (15). Jo høyere utgangsverdi av HbA1c, desto større effekt kan man forvente å oppnå. DPP-4-hemmere som skilles ut gjennom nyrene må dosejusteres i forhold til eGFR. Alle, med unntak av Linagliptin (Trajenta), bør dosejusteres etter eGFR. Saxagliptin (Onglyza) bør ikke brukes hos pasienter med terminal nyresvikt og dialyse.

Det er ikke vist at bruken av DPP-4-hemmere reduserer komplikasjoner relatert til T2DM, hjerte-kar hendelser eller dødelighet. I studier av enkelte GLP-1 analoger har man dels sett nøytral og dels beskyttende effekt mot store hjerte-kar hendelser og død av hjerte-kar sykdom. Foreløpig er det ikke indikasjon og refusjon for DPP-4-hemmer i kombinasjon med GLP-1-analoger.